Rønningen (til høyre for veien) sett fra vest
Noen Etterkommere og slektninger: Bakerst: Anna Rønning (Eriks datter), Astrid Rønning (Eriks kone), Hjalmar Svendsen (Olgas mann), Bergljot (Lotte) Wold (Elisabeths datter), Olga Svendsen, Hjørdis Wold (Merakernes, ikke slekt), Peder (Per) Rønning, Clara Rønning (Pers kone). I midten: Else Wold (Merakernes, ikke slekt), Hedvig Svendsen (Olgas datter), Osvald Svendsen (Haralds sønn), Asbjørn (Claras nevø), Odd Rønning (Eriks sønn), Thoralf (Merakernes, ikke slekt). Foran: Tor Rønning (Peders sønn), Ivar (Merakernes, ikke slekt), Solveig Svendsen (Olgas datter), Ukjent pike og Hjørdis Svendsen (Olgas datter).
Noen av barna i voksen alder: Peder (Per), Erik, Olga, Marit («Mary») og Elisabeth.
Ingeborg og Frantz er ikke med på dette bildet.
Begravelse for Ole. Meråker kirke.
Gravstøtten ved Meråker kirke
.jpg)
Solaug ble født 13. januar 1854 og vokte opp på gården Over Brende (Brænde). Se egen omtale (Klikk på blå knapp på tavlen "Eriks aner". Ole ble født 11. desember 1853 og vokte opp på gården Rønningen, som han overtok etter sin far da han var 15 år. Solaug og Ole giftet seg 7. november 1873 og drev Rønningen sammen.
Gnr. 22, bnr.4, Rønningen i Meråker, ble i sin tid bygslet fra gården Nustad. Det er på det rene at Oles forfedre bygslet eiendommen gjennom et par generasjoner før Ole fikk skjøte på bruket i 1907.
Solaug ble mye syk, og døde 2 dager etter sin fødselsdag,15. jan. i 1936. Det møtte også mange mennesker i hennes gravferd, men det var vintervær og influensatid, noe som satte sitt preg på høytideligheten.
Begravelse for Solaug, Meråker kirke.
Våronna, som for det meste besto i å trille ut gjødselen som var lagret utenfor fjøset i løpet av vinteren, var hårdt arbeide og ble etter hvert utført med leiet hestehjelp. Spredningen av gjødselen ute på jordene måtte likevel gjøres, så våronna var stort sett lange dager.
Alle satte pris på perioden mellom våronna og slåttonna, da de hadde anledning til å samle på krefter en kunne ha god bruk for når slåtten kom. Da gjaldt det å ha gode redskaper - og krefter til å håndtere dem. Det kunne være en tre - fire voksne karfolk som i rekke og rad med nyslipte ljåer angrep de store gressflatene og laget vei utover de store jorder.
Det tykke gresset på de store åkrene. måtte henges på hesjer for å tørke, mens engslåtten oppover i bakkene måtte rakes sammen og så jevnes utover bakken, hvor det ganske fort ble tørt i solsteken og vinden. Når hele jordveien var gått over med ljåen, kom høyingen.
Det som var lagt utover jorden og det som hadde tørket i hesjene, ble kjørt inn til gården og lagret på høylåven. Det ble brukt en mindre håndvogn, som et par karer dro til gårds.
Det var altså mannekraften som rådde, men senere leide Ole en hest som greide biffen, og den meget velbrukte håndvogn ble permittert Av og til ble den tatt i bruk av barna som leketøy.
Både vårarbeidet og sommeronna (slåttonna) satte store krav til yteevne og utholdenhet. Det var noe som 3olaug godt forsto, og hun sørget for ekstra forpleining i disse periodene. De mere kraftige saker som ble servert var f.eks. sodd eller bettagryn-kleppmelk, stekt flesk, klubb og fett, blodpudding, blodpannekaker, blodpbø1ser, risengrynsgrøt med rømmegrøt på etc.
Etter slåttonna kom som regel skuronna, det vil si skjæring av korn. Men da temperaturen i Meraker som oftest var slik at korn ikke kunne bli modent, var det mere sjelden at korn ble sådd. Det var kun de år når våren kom riktig tidlig at det ble sådd ut korn. Skuronn førte ekstra arbeid med seg. Det var ikke skurtreskere i Meraker, alt ble utført pr. håndkraft. Solaug var en ren racer med "sjuva" (sigd). Barna måtte bare gå og se på - og beundre hennes fart - og hadde nok å gjøre med å samle nekene og få dem satt på staur" for tørk. Når kornet var tørt måtte vi sørge for å få det i hus, enten ved hjelp handvogna, eller ved leid hestehjelp. (det samme som med høyet).
Når kornet var kommet på låven, og når høstarbeidet var helt fullført, tok treskingen til med sliu, og den taktfaste bankingen av denne var å høre over hele bygda på den tiden av året --- når modent korn var høstet. Det treskede kornet ble lagret i jutesekker og stablet på stabburet for oppbevaring inntil det ble sendt til bygdemølla for maling utover vinteren. Det var vel herlig når en kunne spise mel og graut av egen avling.
Høsten var bestandig en travel tid. Da var det så mye som absolutt måtte gjøres. Innhøsting av høyet etterhvert som det ble tørt, bær og grønnsaker måtte tas vare på. Og som en slutt på det hele var slaktingen. Det var da om å gjøre å samle mest mulig på stabburet. Dette Var en spesiell bygning, den skulle plasseres et stykke fra de øvrige gårdsbygninger, slik at den ble liggende fritt og luftig. Den ble bygd på korte stolper, ca. 60 cm høye og med trappa en halv meter ut fra inngangsdøra. Dette for at rotter og mus ikke kunne' komme inn og ødelegge alt som var lagret der. Stabburet var altså lagerplass for alt spiselig som av en eller annen grunn skulle ha en sikker oppbevaringsplass. Som f.eks. flatbrød, tørkede/spekete kjøttvarer og nedsaltet kjøtt av forskjellige slag. Det kunne være kjøtt både av ku, kalv, sau og gris.
Flatbrød var i noe av det viktigste i en landshusholdning. Hver høst kom bakstekonen som arbeidet noen dager med flatbrødbaking. Dette arbeidet foregikk på loftet i hovedbygningen. Der var det i. forbindelse med skorsteinspipen som gikk gjennom rommet, utbygget en rund plate på ca.1 meter i diameter, hvorpå det var laget en sylinder av en jernplate, ca, 40 cm. høy med en dør på den ene siden og med en tykk støpejernsplate på toppen. Det ble fyrt med småved i denne ovnen. Brøddeigen ble laget av byggmel, nedkjevlet til en ganske tynn leiv i omfang som ovnsplaten, og ble overført fra bakstefjelen til ovnen ved hjelp av en "spuddu", og vendt utover ovnsplaten. Ved å bruke "spuddua" ble leiven snudd for å bli stekt på begge sider. Det ferdige brødet ble lagt i store stabler, som da etterpå ble overført for lagring på stabburet, der det kunne holde seg i årevis. Flatbrød ble benyttet, svært meget, særlig til middagsmaten. Det var meget ofte vi hadde spekesild til aftens, og da var det greit å ta et stykke flatbrød som tallerken --- når en var ferdig med silden, smakte det så fint med det godt gjennomtrukne flatbrødet. Ingen tallerkenvask etterpå!! Ellers hadde de som regel ikke tallerkener til hverdags, men brukte runde treplater. Flatbrødstablene på stabburet kunne være over en meter høye, og det var i hvert fall minst to av disse.
Ole hadde sin spesielle jobb når høsten kom. Først måtte han ta seg av den vanlige slakting av de dyr vi selv hadde oppavlet for salg eller for nedsalting til vinterbruk i huset, Senere dro han rundt til de omliggende gårder som slakter, og han var opptatt med dette arbeide til henimot jul. Han satte kanskje ikke særlig stor pris på dette arbeidet, men gjorde det fordi naboene sto i beit for en som kunne ta seg av slike ting. Nei, da likte han mye bedre å kunne stå på treskelåven og bruke "sluggun". Rønningen hadde en spesiell treske-låve, hvor gulvet var av pløyet plank, hvor nekene ble lagt i en stor ring på gulvet, med toppene inn mot midten, og inne i denne ringen pleide far å like seg og formelig slå og denge på de fete nekene. Når han var overbevist om at alle korn var jaget ut av sine skolmer, samlet han halmen for seg, og resten av det som da lå igjen på gulvet samlet han sammen i en haug i et hjørne av gulvet og derfra kastet han dette i et kastebrett gjennom luften over mot den andre siden og etterpå kunne han ganske rolig feie sammen det rene korn. Treskingen var over for denne omgang, det var da bare å gå over til neste omgang, og av og til kaste et blikk på de fylte korntønner han hadde stående i nærheten. Dette var lønn for hans strev gjennom året.
Størsteparten av årets arbeid var nå over på en måte for hans vedkommende, men vinteren sto for døren og de forskjellige arbeider som han måtte ta seg av var utallige. Men han regnet med at de mange lange vinterkveldene ville gi ham tid til litt av hvert. Tenk på alt skoarbeidet som lå og ventet på ham! Han kunne likeså godt ta til med det samme. Hvordan var det med tørr bjerk for rivetenner og skoplugg? Hvordan var det med de tørre bjerkestokkene han hadde lagt til side gjennom sommeren. Han fikk se etter med det samme.
Jo, alt var nok i orden, men det var så mye annet som skulle gjøres. 3olaug måtte sette opp ny vev, og da var det ikke bare småtterier som måtte ordnes. Først måtte sauene klippes for å skaffe den ullen vi trengte for å kunne spinne det garnet som behøvdes for i det hele tatt å kunne starte med vevingen.
Barna fikk i alle fall beskjed om å sanke sammen sauene, som gjennom hele sommeren hadde gått på beite i skogen. Nå skulle en tro at det var ikke så liketil å sanke sammen en del sauer som hele sommeren hadde vandret omkring på egen hånd i skogen og fjellet. Men barna hadde tatt noen turer av og til opp i skogen og de hadde en viss peiling på hvor vi skulle finne dem.
Så ble det saueklipping. Solaug og Ole tok jobben, de satte seg på bakken med hver sin sau i fanget og klippet med en spesiell sauesaks. De klippet og klippet til de hadde fått en haug med ull, og de beklippede sauer hoppet avgårde, rent elleville for nå var de, befridd for den tunge ullbekledningen de hadde båret på nesten et helt år. Når samtlige sauer var befridd for sin tunge sommerdrakt, hadde vi fått en anselig haug med nydelig ull, og så kunne neste fase av arbeidet ta til. Først ble ullen vasket i store trekar, fulle av varmt vann. Etterpå ble den lagt utover til tørk. Til slutt ble ulla kardet til ruller, som igjen ble spunnet til garn på rokker. Det ferdige garnet ble så tvunnet opp på spindler, og deretter overført til vevleiner. Den totale lengden av garnet tilsvarer lengden av det tøy en skulle veve.
Senere ble garnet overført til selve vev-stolen. Selve vevingen er en litt omstendelig manipulasjon som krever en spesiell instruks. Det ferdige stoff overlates til en skredder for den videre bearbeidelse. Som regel hadde vi skredderen en gang i året, og da fikk husets samtlige innvånere de nye klær de trengte.
LYSSTØPNING.
Når Ole var ferdig med slaktingen om høsten, og alt overflødig fett etter slaktingen var tatt vare på, ble det Solaugs tur til å nyttiggjøre dette. Hun støpte de lys huset trengte for kommende vinter. Alt fett ble smeltet ved utkoking. Det smeltede fett ble slått i en stor beholder. Mor gjorde seg i stand til støpingen: Til en stang festet hun endel bomullstråder av den lengde lysene skulle ha, dyppet dem ned i det smeltede fett og trakk dem første gang forsiktig opp, hengte. dem bort for tørking, behandlet neste stang på samme måte, helt til fettlaget tilslutt fikk samme tykkelse som det ferdige lys skulle ha. Hun måtte bare påse at fett-beholderen var så dyp at lysene under arbeidet kunne henge rett ned.
SKINNFELDER.
Etter slaktingen om høsten, og alle huder var hengt opp til strekning og tørk, og tørkingen var ferdig, ble skinnfellmakeren bestilt, og han pleide å ha arbeide noen dager. Først var det forbehandling av skinnene, som var nokså omstendelig og medførte en ikke så behagelig duft. Men etterhvert forsvant jo denne, og det myke behagelige grunnlag for felden kom til syne. Så var det bare å skjære til skinnene og få dem pent sydd, for så tilslutt å få påsatt nyvevede åklær.
SKOMAKEREN.
Skomakeren var en årviss gjest på gården hos oss. Barna hadde. som regel slitt skoene av seg, i alle fall så var de vokst ut av dem. Nye sko ble det, for alle.
English version
RØNNINGEN IN MERAKER - THE PEOPLE THAT LIVED THERE (From Hedvig Johansen’s booklet about Rønningen)
We reckon our grandfathers grandfather on his father’s side, PEDER ENGE KJELSTRUP 1764 – 1857
was the first of our ancestors to settle at Rønningen. We also suppose that the "old house", still being here, was built in his time, in 1830 – 1840.
Grandfathers parents were:
FRANTZ PEDERSEN KJELSTRUP 1804 - 1868
INGEBORG OLSDATTER TØMMERMO 1812 - 1880
9 children were born, two died when infants, and of the other 7, only the two youngest were at home when Frantz died in 1868.
We know some of them immigrated to USA, like many other in those days. But only three of those who left, sent words back: Frantz, John and Beret in USA. Peder Enge and Peder Bredal are supposed to have left for places with more opportunities in Norway, or maybe they went to sea.
Like his ancestors, Frantz worked at the mining company, farming in his spare time.
From old documents we find that in 1865 1/8 "tønne" of oats and 1 "tønne" potatoes were planted, the animals were 5 cows, 7 cheeps and 10 goats.
The outfarm was at Øst-fjerdingen, which explains why a small farm could have that many animals.
The grass on the grounds was used effectively, and cheese and butter produced in summer was a good help in wintertime. The tools were quite primitive in those days, and they must have worked long hours to manage it all, outdoors and indoors.
Of grandfather’s sisters and brothers we only knew his youngest sister Lisbet, born July 28th 1856.
She mostly stayed at Rønningen, but was also away to work elsewhere. Growing old, she moved to a pensioner’s home, near Stormyra.
She also lived long enough to move to the new pensioners home, which was closer to her birthplace, and where we could visit her more often. Aunt Lisbet was a very nice person, and we enjoyed visiting her. She died March 3rd, 1940.
Grandfather’s brother, John, born 1841, left early for USA. For some years we received letters and pictures, but with his brother Frantz (b. 1851) and his sister Beret (b. 1848) the contact lasted longer, they were also younger.
We know that Frantz died in 1926, and that his granddaughter Peg, Lynch, married grandfathers grandchild, Odd Rønning. Our mother, Olga Sofie, had something to do with that, as she sent addresses for some relatives with Odd, when he went to USA for studies. Quite a happy result!
The brothers Peder Enge (b. 1836), Ola (b.1838) and Peder Bredal (b. 1845) do we not know much about. We know that Peder Enge married the two year younger Lisbet Ingvaldsdatter, but not where they went and not if they later changed their name to Rønning, like grandfather did.
We suppose Ola died young. Our grandfather was named after him. We know nothing about Peder Bredal, except that mother thought he maybe went to the northern part of Norway, to try his luck fishing.
So, we have to concentrate on grandfather and his descendants.
Our grandfather OLE FRANTZEN KJELSTRUP 1853 - 1932
was only 15 years old when he took over the farm. His father died in 1868 and his mother being then over 50, could not cope with the work alone. Both Ole and Lisbeth had to help out to keep things going.
Father found his bride at the farm Over Brænde, SOLAUG ERIKS DATTER OVERBRÆNDE 1854 - 1936
We do not have all the facts to make sure the story will be complete, but we will try to include what we remember and have heard about people we know, and about the people we never met., even if they grew up here.
From the family register on previous pages, made by Knut Skarning (married to my cousin Anna) for uncle Erik’s 90th birthday, you can see that grandmother’s family comes from the farms Tømmerås, Fundaunet, Nustad and Stubban.
Grandmothers parents were:
ERIK JOHNSEN OVERBRÆNDE 1812 -1907
and MARIT HALVORS DATTER STUBBAN 1817 - 1875
They got 12 children, two died young and two of the others were named after them. The 10 children lived to be quite old, and they have many descendants.
Our grandmother was often visited by her brothers and sisters, two of her sisters stayed i Meråker all their life. Two brothers also stayed in Meråker, John (b. 1839) at Overbrænde and Halvor (b. 1849) on Ytterøyen at Gudå.
Two sisters left for USA, same as brother Ole. The eldest, Lisbet (b. 1837) married Gudmund from the farm next door, and was pregnant with her third child when they went to USA. The youngest sister, Elen (b. 1862) also went. She married Torvald Torpet. We have great pleasure in corresponding with Elen’s son, Edward Torpet, and have also received Elen and Lisbets descendants here in Meråker.
One sister, Marit, became a dairy-woman and went to Beitstaden at Steinkjær. She married the bailiff, Leopold Welde.
Brother Nils (b. 1851) was teacher and parish-clerk at Overhalla, where he married Karen Høknes. We once had a very nice time visiting uncle Nils.
Brother Ole did not marry, but the rest of them usually got large families.
We have taken over mother correspondence with Johns daughter Christine Parker. When John died in an accident in Ol’Jensabakken, his widow and daughter left for USA. Christine remembers a lot from her childhood in Meråker, and she was very dear to mother.
Brother Halvor stayed at Gudå, and died quite young. even if we have not heard much about him, we have met his three daughters Ingeborg, Gjertrud and Hanna, all very likeable persons.
The two sisters in Meråker were Olea (b.1844) and Hall (b.1848) they have lot of descendants in Meråker, and we have kept close contact with several of them during the years.
We especially must mention Lisbet’s grandchild, Lilly Aasan Petterson who took many trips to Meråker to visit the family, and who is well known here by most of grandmothers family.
When grandmother got engaged to grandfather in 1812 , she got her dowry chest with name and initials. The same carpenter made all these chests, and grandmother was the fourth of the sister to get one. We do not know for sure if the two younger ones, Marit and Elen also got them. But we do know that the four chests still are in the family, and that they are taken good care of.
Back to the year of 1813 and the young couple settling at Rønningen. Grandmother Ingeborg (from Tømmermoen) still lives. she is now 61 years old and has been a widow for 5 years. We have not heard more about her, but she stayed with her son and daughter-in-law till she died in 1880.
Solaug and Ole’s first child was born in 1873, and was named after Ingeborg. It was tradition to name children after grandparents, aunts and uncles. If children died young, younger sisters and brothers were named after them.
Two years later another daughter was born, named Marit after the other grandmother. Ingeborg was 5 and Marit 3, when Lisbet was born in 1878. In 1980 came the first son, Frantz, named after his father’s father , and 3 years later, in 1883, came Erik, named after his mother’s father.
The family at Rønningen now was quite big, and we know that our grandparents saw it as a great task to bring up their children with love and safety and to fell concern for other people.
They were also taught well in different sort of thing that were to be done on a farm.
Grandmother and grandfather themselves were very skillful in many trades and made good teachers for their children.
In 1873 Meråker became an independent community. Great changes took place both locally and out in the world. we will not dwell on this matters here, but .refer to Karin Straumes report on Meråker, Parson Bollings jubilee paper about the church of Meråker and Jon Leirfalls books "Liv og Lagnad" .The period from 1880 is called "Astrup period", due to, we suppose, that Meråker Estate was bought in l888 by Hans Rasmus Astrup for half a million N. kr.
The sources mentioned, will give details about the period, better than we can do in our family story.
Rønningen was too small to provide for a big family. It helped that grandfather had another occupation. It was also necessary for the children to help out as soon as they were big enough.
We know they worked as herdsmen and helpers at the outfarm at Øst-Fjergen.
After the Rønning-outfarm burned about 1890, the outfarming continued together with the outfarms at Nustad and Fosmo.
Erik, Marit and Olga Sofie kept on helping with the work.
Grandfather’s profession was like his ancestors involved with the Selbo Copperworks.
When in 1886 a wood pulp-factory started at Nustadfoss, grandfather was made head man. Storage rooms were built near Meraker railway station, where also the pulp was stored. Grandfather got job there, checking on the freights going with the trains for Hommelvik and then by boat, mostly to England.
Grandmother and grandfather got 9 children:
Ingeborg 1873 - 1936
Marit 1875 - 1886
Lisbet 1878 - 1886
Frantz 1880 - 1948
Erik 1883 - 1976
Marit 1886 - 1984
Elisabeth 1889 - 1979
Peder 1893 - 1964
Olga Sofie 1895 - 1884
Looking at the dates, we notice that child no. 2 , Marit, and no 3, Lisbet, both died the same year. Marit, having
"The English sickness" died a few weeks before grandmother gave birth to her sixth child. That was a girl, who was named after the first Marit and her mother’s mother. This Marit was of a stronger stuff and lived to be 97years old.
Just before Christmas 1886 Lisbet got "The scarlet fever", so seriously that she died from it. That meant two deaths in half a year. but another child was born, and even if the years was hard and strenuous, life had to go on.
The two sisters dying in 1886 is buried with grandmother and grandfather, near the entrance to Meråker church.
We know that grandmother and grandfather were ahead of their time in a lot of things. There are also lots of clues that the children growing up at Rønningen were better off that other people in Meråker around the year 1900.
After the summer stables burned they reduced the number of animals, goats were no more , but they still had cows and sheeps. It is said that our grandmother was among the first to grow and use vegetables. Even if they had to be very careful, and not spend too much, we know that the good hygiene and sensible eating were factors in making the 7 children strong and clever adults.
Just before Christmas 1889 Elisabeth was born, and in 1882 the eldest daughter, Ingeborg, left for USA. She was then 18 years old and had been working at the vicarage for some years. It was about this time that our grandparents started sending the young ones across the sea to the big, rich country on the other side.
In 1893 Peder was born. Grandmother told us that they meant to give him the name Peder Bredal, after an uncle, but they ended up with just Peder. When we knew him, we just called him uncle Per, and I think that was the name he used in later years.
The youngest child was born in 1895, when grandmother was 41 and grandfather 42 years old. It was a girl, Olga Sofie, my mother, named after ancestors.
After the oldest child had left for USA, two children then was born, Olga and Peder, and they were never to see their sister, which must have been a strange feeling.
Not long after, in 1901 Marit, 15 year old, left to join her sister across the sea, and next year the oldest son Franz also joined them. So, as Erik had went across in 1900, my grandparents had 4 out of 7 children staying in USA.
They all were good at keeping in touch with their home, and several letters and pictures arrived for the family. Later we shall tell more about how each one of them made out
in their new country.
But, first about my grandparents, as I remember them and what others have told me.
I was born at Rønningen more than 70 years ago.
As a small child I stayed a few years near Levanger, and as an adult I stayed a few years in Oslo and a few years in
Trondheim, but apart from that I spent my life at or near Rønningen.
My clearest memory is my grandfather going to Øst-Fjergen to cut wood for the summer farm, or moving to the summer farm. I was then allowed to spend the night with my grandmother, which was great, sharing the big bed with her. In the morning the cat arrived for milk, and he cried and clanged to my legs. This cat, called "Trast" lived for ages at the farm.
while grandmother had her morning coffee, I had milk and "pleskner", and best of all, grandmother was all mine!
Staying at Solstad we could go to Rønningen very often.
Special occasions were when the mail brought magazines from Grefsen (Oslo). Aunt Astrid and uncle Erik sent magazines every week to my grandparents, called "Allers", "Hjemmet", and sometimes "Vår Tid". Since we were collecting the mail , we used to now when it arrived. Harald and I always were present to read, perhaps specially I. And even if the grownups perhaps did not like this too much, they never nagged at us to do something more useful, maybe they thought we deserved this treats.
11th December was grandfather’s birthday, 6 day after mothers. we always spent the day with him, and I can still smell the hot chocolate that grandmother made for the guests. You noticed the smell as you entered the hall. and
that was our favorite. Lot of good things went with the chocolate, among them grandmothers "Christmas cake" .
13th January was grandmothers day, and that was also the celebration of end of Christmas. She used to say " Today comes Knut-20th day to push out Christmas"
We also then had chocolate and cakes and many from the family joined in a nice party.
It was always exciting to see pictures from USA, where we in the end had more cousins than in Norway. We did agree with our grandparents that they were too far away.
We enjoyed being at Ronningen, the old house with low timbered ceilings in all rooms, and with old things that had been in the family for generations. We never tired of listening to tales about "the old days", and what life was like when mother and her sisters and brothers were children. We loved being allowed to visit all the houses, the barn, the stable etc. We felt sure the gnom ("Nissen”) watched over it all. but in summer when the barn vas empty and the
animals were out, it was quite different.
Even if we children all had chores at the farm, we also had time for playing, and then Ronningen was a favorite place. After the hay was taken into the barn, hay-jumping was very popular. But grandfather did not always like that so we had to ask permission. And , when permission was granted we had great fun, only those who have tried it, know how fun it can be, the children of today has missed something there. Feeding the animals is also different today, and at Ronningen the fields are rented out to neighbors, Ingstadbjørg at Nordigarden, the farm where grandmothers sister lived when we were children.
After having had the summer farm at Østervolden near Fjergen, for several years, the cows were moved to Brentåsvollen when I was 11 years old. Our aunt and uncle at Brenna (grandmothers earlier home) built a new summer farm. this was a food solution both for man and animal, it was closer to Grønberg where our fathers parents stayed. Grandmother was to run the place, and she brought two of her grandchildren, Harald and Lotte. I did envy them, being allowed to stay at the summer farm all summer. Grandfather also spent a lot of time there, and even if, there was plenty to do, the days could be very fine there. Grandmother did her job for several years, later younger persons took over, the last year for the summer farm was 1947, when my grandparents were gone long ago.
That last summer, my mother, Olga Sofie stayed there. We lived at that time in Kopperå, and had our second child, Tor while our daughter, Solaug, was 2 1/2 years old.
From the children’s grandmother "Rømmegraut" arrived, enough so that everyone could taste this delicious dish.
We still suffered from the lack of food during the war, and specialties like this were appreciated.
I remember well the summer of 1932, because my grandfather was ill quite a lot then. We children did not know how serious it was, but the adults knew the illness was no good.
Probably grandfather knew as well, as he wanted to sit outside in the summer to watch the potatoes growing and the hay being hung up. He said he would have like to join in the work, but he could not. We children joined in and were greatly praised by him. If he was in pain, he did not let on, only told us he was happy we could do his job.
We lived at Solstad at that time, and one morning when I went downstairs, and as was my habit looked out of the window, I could see the flag, half up, and understood grandfather was dead. We cried a lot, and I felt very sorry
for grandmother.
Grandmother and my parents told me he had being in pain for a long time, and that he now had peace.
I was 17 years old at that time, but still felt like a child, and it was the first time I met death that close.
Everyone joined in for the funeral arrangement, which turned out to be sad and solemn. There were many attendants.
The weather was good , both on the day he died and on the funeral day. I remember two of grandfathers good friends, P.G.O. Trøan and teacher and parish clerk, Th. P. Øren was standing outside after dinner, talking . I heard them say: “Rønning got a fine day for travelling". Then I really understood grandfather had left for a long journey, from which he would never return, and he would never again join grandmother at the dinner table.
The poem of Henrik Wergeland, "Last journey", came to my mind, very clearly.
The year my grandfather died had brought changes in the ownership at Ronningen. My brother, Harald Svendsen was new owner with my father as guardian.
After grandfather died, grandmother had dinner with us every day, it was nice being 8 people around the table at
Bolstad. I tried to visit her often, she usually sat knitting when I arrived.
She got many visitors, mostly sister Olea from Nordigarden, but also Anna Pynten from Lower Pynten.
I do specially remember her brother, Nils E. Brenne from Overhalla visiting with his son, Erik who was bailiff in Hegra, the neighboring community.
Christmas 1935 was the last we had with grandmother. She was sick a lot , and died 2 days after her birthday, January 15th 1936.
Many people turned up at her funeral, but hard winter weather and flu time marked the occasion.
At times like that one think of many things, like looking back at ones childhood, remembering the cheerful, peaceful years with ones grandparents at Ronningen. Grandfather always joined the Sunday service in the church. He was an assistant in the church. Usually he got company from Mr. Trøan, the parish clerk who played the organ, but sometimes grandmother accompanied him, and me with her. I will always remember the sundays in Meråker church.
I also joined grandmother when she was cooking or baking in her kitchen. I helped her make butter, and I was always rewarded by some snacks, like "flatbrød with rømme".
My grandparents were also my godfathers, and I still have a big silver spoon with name on, a present from them.
With my grandparents deaths a new generation was the eldest. Three of my grandparents children lived in Meråker with their families, not too far from each other.
That was something we all appreciated. Both the youngest daughter, Olga Sofie and the youngest son, Peder, stayed near Rønningen in their own homes with their families, while Elisabeth, with her husband Johan Wold, stayed at Brenna, farming and running their own shop.
We often walked there, it was just a few minutes away.
I våningshuset var det en stor stue (4x6 m) som tjente som oppholdsrom og soverom for hele familien. I tillegg var det et lite kjøkken og en liten stue. Etter hvert som familien ble større måtte tre brødre ligge i samme seng. Den som lå i midten hadde hodet ved bena til de to andre. Det var den varmeste plassen.
Når det ble mørkt ute om kvelden, ble det mørkt inne også. Solaug støpte lys, men de skulle bare brukes i nødstilfeller. I 1890 kom det parafinlamper inn i huset, og dette endret mye. Alle kunne nå sitte med sitt arbeid utover kveldene.
Morgenmat til barna på Rønningen ble servert kl 7 og besto av "klappaskall" med smør og ost. "Klappaskall" var en hjemmelagd kake, 15 cm i diameter, laget av rugmel og vann. Den var stekt på begge sider. Osten var hvitost, oppskavet brunost eller mysost. Sirup var også populært pålegg. Til maten fikk de en kopp melk.
Ved 10-tiden var det frokost som besto av grøt laget av grynmel (bygg eller havremel). Ofte var det også potetkake med smør og ost. Potetkaken var laget av malte poteter tilsatt byggmel. En kopp melk hørte til også her.
Kl 12 var det middag. Det kunne være "kjeppmelk" (suppe av melk og melboller) eller risengrynsgrøt. Det kunne også være kjøttmat. Da hentet de et skjøttstykker fra saltbaljen på stabburet og lot det ligge i vann noen timer for at saltet skulle trekke ut. Kjøttet ble gjerne kokt sammen med gryn av bygg eller havre og råskrellede poteter. Dette ble en sodd som var meget populær.
Kl 14 var kaffen klar, og det ble ofte servert kaker til, og en kopp melk til barna. Mellom middag og kaffe tok de voksne middagshvil, mens barna lekte stille ute på tunet.
Kveldsøkta varte til kl 19 da de kunne få kald grynmelsgrøt med påsmurte smørbrød til, eller flatbrød med spekesild på. Etter kveldsmaten var det å fordrive tiden med litt selskapelig prat.
I "Norges Bebyggelse" står det bl.a.: Rønningen, gnr. 22, bnr. 4, ligger ca. 1 km. syd for Nustad søndre, postadr. Meråker. Areal 30 da., derav 20 da. dyrket mark. Hovedbygn. oppf. ca. 1840 av tømmer i to etasjer, modernisert ca. 1910, ca. 80 m2, 6 rom, kjøkken, veranda, kjeller. Fjøs, stall og låve oppf. 1840 av tømmer og bindverk. Dessuten stabbur, sommerfjøs, smie, vognbu og garasje. Branntakst ca. 30.000,-. I slektens eie siden 1907, til nå. Nåværende eier 1948. Besetning: 2 kyr, 1 kalv, 1 hest, 2 griser, 4 sauer. (omkring 1950).
II Meraker var det alminnelig med seterdrift, og det var vanlig at gutter ble satt til å gjete. Det innebar å følge dyrene til skogen om morgenen og sørge for at de kom hjem i rett tid om kvelden. Som regel var det tilstrekkelig at du hadde en peiling på hvor de oppholdt seg, slik at du kunne få kontakt med dem hvis det skulle hende at de unnlot å sette kursen hjem i rimelig tid på ettermiddagen. Dette gjaldt vårbeitet.
I slutten av juni eller i begynnelsen av juli ble buskapen sendt til sommerbeite oppe i fjellet, for Rønningens vedkommende øst for Fjergen. Tidligere var det en hel del av gårdene i Meraker som setret der, men de hadde falt av etterhvert - av forskjellige grunner, dels fordi flere og flere av gårdene hadde forbedret sin jordvei så de kunne fore buskapen hjemme året rundt, eller det ble for vanskelig å få tak i den nødvendige hjelp til seterarbeidet. Rønningen setret sammen med Nustad, slik at Rønningen sørget for gjeter mens Nustad skaffet budeia.
Etter at Rønningssetra ble ødelagt ved brann en gang rundt 1890, fortsatte seterbruket sammen med setrene på Nustad, og seinere Fosmo. Men både Erik, Marit og seinere Olga Sofie var med der som hjelp for budeiene.
Etter i alle år å ha setret på Østervollen ved Fjergen, ble det i 1926 mulig å ha kyrne på Brentåsvollen, der Solaugs slektniner på Brenna bygde opp nytt fjøs og ny seterbu. Denne setra var mye nærmere, ikke så langt fra Grønberg. Dette var en populær løsning både for folk og dyr, og det ble til at Solaug skulle stå for seterstellet der. Hun hadde også med seg to av barnebarna til hjelp, nemlig Harald Svendsen og Bergljot (Lotte). Ole var mye der oppe, og selv om det av og til kunne være mye å gjøre, var det også mange fine dager. Solaug fortsatte i flere år med dette seter-livet. Seinere overtok yngre personer, siste året var 1947.
Arbeidet med, å skaffe ved til seteren ble delt mellom de to parter. På grunn av den daglige ysting og den påfølgende innkoking av mysen til brunost, gikk det med ganske mye ved. Mysen var et produkt som oppsto da den nysilte melken ble gradvis oppvarmet i store flatbunnede kopperkjeler og tilsatt osteløype, hvorved den hvite osten ble utskilt, og resten var mysen. Den hvite osten ble presset ned i trekjøreler, med små hull rundtom som utløp for den utpressede myse. Mysen ble så innkokt i de store kopperkjelene - og ga som resultat den bløte brune osten som ble øst i trekar for tørking over en lengere periode. Denne brunosten - mysosten - blir nyttet som et meget godt pålegg for smørbrød.
En gang var Solaug budeie inne på en seter som het Køltjerndalsvollen sammen med en gjetergutt. Det var det året hun var gravid med Frantz, og Solaug hadde regnet med at hun ville være i bygda når hun skulle føde. Men da tiden gikk og ingen ting hendte, mente Solaug at det ville være det beste om hun bestemte seg til å ta det hele med ro til så lenge. Frantz ble født på setra 2. oktober, og alt gikk bra med mor og barn. Det eneste Solaug var lei seg for var at kuene måtte gå umelket den kvelden. Neste dag kom det folk fra bygda og alt ble ordnet for hjemflytting. Som Solaug pleide å si "alt vil helst gå bra".
Vi vet at Solaug og Ole var forut for sin tid med mange ting. Og det er mye som tyder på at barna som vokste opp på Rønningen hadde det bedre enn mange andre i bygda i årene rundt året 1900. Etter at deres eget seterhus brant ned ble buskapen redusert. De sluttet med geiter, men hadde hele tiden både kyr og sauer. Og det er fortalt at vår bestemor var blant de første i bygda som begynte å dyrke og bruke grønnsaker. Selv om nøysomhet preget dagene og tilværelsen, vet vi at renslighet og verdifullt kosthold gjorde sitt til at alle de syv barna vokste opp til å bli sterke og flinke personer.
I 1873 var Meråker nylig blitt egen kommune. Det skjedde store omveltninger i bygda og ute i verden ellers. Her skal vi ikke komme nærmere inn på slike ting. Vi kan henvise til Kaurin Straumes beretning om Meråker kommune 100 år, til pastor Bollings festskrift vedr. Meråker kirke 100 år 1874 - 1974, og til Jon Leirfalls bøker "Liv og Lagnad». Årene fra 1880 og utover er kalt Astruptida. Det henger vel sammen med at Merakergodset i 1888 ble kjøpt av Hans Rasmus Astrup for en halv million kroner.
Oles yrke var som forfedrenes knyttet til Selbo Kobberverk. Da det i 1886 ble tresliperi ved Nustadfoss, ble Ole formann der. Det ble bygd lagerhus ved Meraker stasjon, og der var det reservelager for massen fra tresliperiet. Der var Ole ansatt for å holde regning med all tilgang og avgang av tremassen, som ble fraktet med jernbanen til Hommelvik og videre med båt, for det meste til England.
Solaug og Oles første barn, Ingeborg, ble født i 1873, og da ble farmoren oppkalt. Det var vanlig å kalle opp besteforeldre, tanter og onkler. Og om barn døde svært unge, ble andre søsken oppkalt etter de som var gått bort. Etter to år ble det igjen født en datter, Marit, som fikk navn etter sin mormor. Ingeborg var 5 år og Marit var 3 år da Lisbet ble født i 1878. Så i 1880 ble første sønnen født, det var Frantz, selvsagt oppkalt etter sin farfar. Og tre år seinere fikk de sønnen Erik, i 1883, og da ble morfar oppkalt.
Solaug og Ole på Rønningen fikk i alt 9 barn: Ingeborg 1873 – 1936, Marit 1875 – 1886, Lisbet 1878 – 1886,
Frantz 1880 – 1948, Erik 1883 – 1976, Marit 1886 – 1984, Elisabeth 1889 – 1979, Peder 1893 – 1964, og
Olga Sofie 1895 – 1984.
Ser vi på barneflokkens rekkefølge, kan vi legge merke til at barn nr. 2, Marit, og nr. 3. Lisbet, begge døde samme året. Marit, som hadde "engelsk syke", døde få uker før bestemor fødte sitt 6. barn. Det ble også en pike, som ble oppkalt etter den første Marit og sin mormor. Hun var nok av et sterkere slag enn den første Marit og levde til hun hadde fylt 97 år. Like før jul i 1886 fikk Lisbet skarlagensfeber som var så alvorlig at også hun døde. Det var to dødsfall i løpet av et halvt år. Men det kom også et nytt barn til verden, og selv om det var et tungt og arbeidskrevende år måtte livet gå videre . De to søstrene som døde i 1886 har sitt gravsted sammen med Solaug og Ole, like ved inngangen til Meråker kirke.I 1889 like innunder jul ble Elisabeth født, og allerede i 1892 dro eldste datter, Ingeborg til USA. Hun var da 18 år, og hadde hatt jobb i prestegården noen år. Det var vel dette året at Solaug og Ole begynte å sende sine unge ut til det store og rike landet på andre siden av Atlanterhavet. I 1893 ble sønnen Peder født. Bestemor fortalte at de hadde tenkt å gi ham navnet Peder Bredal etter en av onklene, men så ble det allikevel bare Peder. Han ble for mange bare onkel Per, og det var det navnet han selv benyttet i senere år.
Den yngste av barna ble født i 1895, da var Solaug 41 år, og Ole var 42. Det var Olga Sofie.
Etter at den eldste av barna hadde utvandret kom det to barn til verden, som aldri fikk se sin eldste søster, og det var nok litt rart for disse to yngste, Peder og Olga, at de hadde en søster som de aldri hadde sett.
Allerede i 1901 dro femtenårige Marit over til sin søster, og året etter reiste også eldste sønnen, Frantz. Men da hadde jo Erik utvandret allerede i året 1900. Så etter 1902 hadde mine besteforeldre 4 av sine 7 barn boende i USA.
Alle var veldig flinke til å holde kontakten med heimen, og utallige brev og bilder kom til foreldre og søsken her.
I heimen på Rønningen var det nå blitt en stor familie, og vi vet at Solaug og Ole så det som sin viktigste oppgave å oppdra barna sine med kjærlighet, til trygghet og omsorg for andre. De så det også som viktig at de fikk grundig opplæring i forskjellige gjøremål. Både bestemor og bestefar var selv flinke på mange områder og var gode læremestre for barna sine.
Sommeren 1932 var Ole mye syk. Han hadde da forskjellige ønsker som f.eks. å få sitte ute og se potetåkeren i blomst, og å få se alle hesjene etter hvert som de kom opp. Han sa selv at han ville så gjerne ha vært med på slåtten, men greide det ikke.
Hedvig forteller:
" Vi bodde på. Solstad den gangen, og en morgen da jeg gikk ned trappa, og som vanlig kikket ut gjennom vinduet der, fikk jeg se at flagget var heist på halv stang. Det var et øyeblikk jeg aldri glemmer, for da skjønte jeg at bestefar var død. Det ble felt mange tårer, og jeg husker at jeg mente at dette ville bli veldig trist for bestemor. Både bestemor, mor og far fortalte at bestefar hadde hatt så store smerter lenge, og at han nå hadde det godt. Selv var jeg 17 år, nesten voksen, men svært barnslig allikevel, og det var første gang jeg opplevde døden på så nært hold. Alle var med og ordnet isand til begravelsen som ble en sørgelig og høytidelig begivenhet med mange gjester. Været var ekstra pent, både den dagen bestefar døde, og begravelsesdagen. Jeg husker at to av bestefars nære venner, organist og lærer, nærmeste nabo, P.G.O. Trøan og lærer og kirkesanger Th.P. Øren sto ute på tunet her på Rønningen etter middagen og pratet. Da sa Øren til Trøan: "Han fikk fint reisevær han Rønning", og det var Trøan enig i. Da gikk det opp for meg at bestefar var ute på en lang reise, men at han aldri mere ville sitte på plassen sin sammen med bestemor, og at han aldri ville komme tilbake fra denne "siste reis". Wergelands dikt sto klart for meg da"
Samme året som Ole døde var det skjedd en forandring i eierforholdet av Rønningen. Det ble barnebarnet Harald Svendsen, eier, med vår far som verge..
Hedvig skriver om begravelsen:
"Det var som å se tilbake og minnes barndomsår med trivsel, ro og fred hos besteforeldrene på Rønningen. Bestefar gikk til kirken hver søndag når det var gudstjeneste. Han var nemlig en av kirkens medhjelpere, og møtte derfor opp. Som regel hadde han følge av Trøan, naboen og organisten som også virket som lærer på to av skolene i bygda. Men det hendte også at bestemor skulle være med, og da fikk også jeg bli med sammen med henne. Disse søndagene i Meråker kirke ble noe som alltid satt i minnet hos meg. Videre var jeg ofte sammen med bestemor når hun bakte og laget mat i kjøkkenet sitt. Det var også fint å få "dra separatoren eller kjerna", og det vanket alltid en godbit, særlig godt smakte flatbrød med "kinnrømme" på"
Til høyre står attesten Ole fikk etter å ha blitt vaksinert mot sykdommen kopper.
Koppevaksinen ble utviklet i 1796 av den britiske legen Edward Jenner. Han hadde lagt merke til at mennesker som hadde blitt syke av kukopper sjelden døde av den mye farligere sykdomen kopper. Jenner tok puss (verk) fra ei tjenestejente som led av kukopper og overførte dette til en rift i huden på den åtte år gamle bondesønnen James Phipps. Gutten ble syk, men klarte seg. Da han senere ble utsatt for det dødelege koppeviruset, holdt han seg frisk. Dette førte til at den første effektive vaksinen ble utviklet.
I Norge ble den første koppevaksinen utført i 1803. I 1810 ble det bestemt at en måtte ha koppevaksine for å kunne bli konfirmert.
Rønningen (midt i bildet, til venstre for veien) sett fra øst.
